Handlekurv

Blogg

«Jeg var et snakkesalig barn. Jeg er en snakkesalig voksen. Og det ser ikke ut til å endre seg. Den verste leken jeg visste da jeg var barn, var stilleleken.»

Med dette som utgangspunkt har Tomas Sjödin skrevet en bok om stillhet. Vel hjemme etter en ensom reise gjennom USA, skildrer Sjödin oppdagelsen av en stillhet som i vår verden er direkte utrydningstruet. Han setter ord på hva det kan bety å innføre en stunds bevisst stillhet i en ellers pratsom hverdag. Tilsynelatende fortsetter alt som før, men under overflaten er forandringen total. I boka møter forfatteren mennesker med lang erfaring med stillhet, lytting og bønn.

Lyden av stillhet er en vakker og dypt personlig beretning om kunsten å verne det indre livets helhet i en fragmentert tid.

Lyden av stillhet er Tomas Sjödins femte utgivelse på Vårt Land forlag. De tidligere bøkene er Stol på at det lysner, Den som finner sin plass, tar ingen annens, Det er mye man ikke må, Mens du hviler. Alle oversatt av Hans Ivar Stordal.

I tillegg har bøkene hans Tusen ulevde liv, Et brustent halleluja, Vær, vind og livets alvor, Reservekraft, Ettervarme, Den enkleste gleden og Når trærne mister bladene, blir utsikten fra kjøkkenvinduet bedre kommet ut på norsk.

BOKBADET:

Klikk på bildet, bli med inn på Tomas Sjödins kjøkken og hør lanseringssamtalen mellom Sjödin og Felicia Ferreira.

OM FORFATTEREN:

Tomas Sjödin (f. 1959) er en av Sveriges mest populære skribenter og blir ofte kalt ”hele Sveriges pastor”. For sin kommunikasjon om eksistensielle temaer fikk han i 2015 Kongens fortjenestemedalje. Han har vært gjest i flere TV-program og en tilbakevendende stemme i radioprogrammet ”Sommer og Vinter i P1”. Tross en stor mengde foredragsspørsmål o.l. er han mest opptatt av å være pastor i menigheten ”Smyrnakyrkan”, en pinsemenighet med tre tusen medlemmer, hvor Sjödin nå har ansvar for et stort veldedig arbeid som henvender seg mot Göteborgs vanskeligstilte.

Han har fått mye oppmerksomhet for hvordan han skriver om tapet av to av sine tre sønner. De døde begge tidlig i tenårene av hjernesykdom og Sjödins første bøker handler mye om dette. I de senere bøkene ligger disse hendelsene mer som et bakteppe – Sjödin har også andre ting på hjertet og er opptatt av å ikke bli sittende fast i sine livskriser.

I Norge har både bøkene Mens du hviler og Det er mye man ikke må ligget på Bokhandlerforeningens bestselgerliste. Det er også flere kjente politikere som siterer hans bøker (Jonas Gahr Støre, Knut Arild Hareide …) og Knut Olav Åmås har flere ganger skrevet om ham i Aftenposten.

LES FØRSTE KAPITTEL FRA LYDEN AV STILLHET:

Jeg skriver fra et brusende liv

Jeg var et snakkesalig barn. Jeg er en snakkesalig voksen, og det ser ikke ut til å endre seg. Den verste leken jeg visste da jeg var barn, var stilleleken, der vi skulle overgå hverandre i å tie stille, og ved hjelp av grimaser og gester prøve å få den andre til å «miste masken» og begynne å le. For en kronisk pratesyk gutt som jeg, var det hele dømt til å mislykkes, selv før det hadde begynt.
Da foreldrene mine kom hjem fra foreldresamtaler, hadde de alltid fått den samme rapporten: Læreren hadde sagt at jeg var snill, men utrolig pratsom, og at på det punktet måtte det bli bedring. Men det ble aldri bedre.

Jeg hadde ikke engang tid til å gå på do i fred og ro når jeg kom hjem fra skolen. Jeg hadde så mye å fortelle mamma at hun måtte stå utenfor døra og høre på alt. Utrustet med en engels tålmodighet sto hun der og lyttet til jeg kom ut og kunne fortsette mine detaljerte rapporter. Og sånn har det fortsatt. Sånn fortsetter det.

Jeg skriver fra et brusende liv. Jeg liker lyd, prater som sagt både gjerne og mye, hører nesten alltid på musikk, plystrer eller småsynger når jeg jobber med hendene, og dessuten sovner jeg gjerne til den svake summingen fra radioen på nattbordet. Jeg har en jobb som gjør at jeg er omgitt av mennesker fra morgen til kveld, telefoner som ringer, og en daglig mengde med e-poster som jeg har problemer med å rekke å svare på.

Det er et liv jeg egentlig liker å leve. Men selv et liv man liker, kan før eller siden revne hvis man bare lar seg skyve framover av ytre behov og egne og andres forventninger.

Og kanskje er det nettopp dette som i en viss forstand gjør meg kvalifisert til å skrive en bok om stillhet, at jeg kan gi en stemme til alle oss som til vanlig ikke har noe problemer med å være omgitt av mennesker, musikk, prat og aktivitet. Målet mitt er å prøve å sette ord på hva som kan skje i livet bare ved at man bevisst velger å tilbringe en liten stund i ytre lydløshet, og at man gjør det hver dag. Kanskje mitt eget bråkete liv er forutsetningen for at jeg kan skrive om stillheten som en viktig del i gjenreisningen av et skjult indre liv preget av kvalitet, stabilitet og, ikke minst, stille mirakler.

Stillhetens store spørsmål er ikke hva vi ikke vil høre, men hva vi lengter etter å høre. Når vi i en kort stund velger stillheten, legger vi egentlig ikke til noe, vi bare avstår fra å fylle den med noe. Vi lar et tidsrom stå tomt, slik at det kan fylles av noe annet. Ikke noe som vi selv eller andre bidrar med, men noe som kommer til oss, som en anelse fra en annen verden, en verden der tiden ikke farer av sted, en verden der vi kan høre våre egne hjerteslag, fornemme vår egen lengsel og få en ny mulighet til å begynne å oppfatte nyanser som gjør at vi kan skille gull fra gråstein. Den som lytter en stund på et slikt ingenting, vil med tiden høre at det finnes en rytme og en melodi der. Og dessuten, tror jeg, en mer slitesterk måte å leve på.

[…]

Ingen trenger å fortelle meg at det finnes stillheter som er forferdelig vonde, som er alt annet enn korallskimrende undervannsverdener. Stillheter som har lagt lokk på, og som kveler. Altså den slags kommunikasjonsveto som kalles «kald taushet».

Ingen trenger heller å si at stillheten av og til kan mane fram smertefulle minner. Minner om hendelser som vi gjerne skulle vært foruten, og om mennesker vi gjerne skulle snakket ut med, men aldri rakk. Stemmer som stilnet for tidlig og sanger som aldri ble sunget.

Men når alt det er sagt, så gjentar jeg, med dårens gjenstridighet, at stillheten kan være legende og helbredende og helt, helt vidunderlig.

Jeg skriver denne boka som et gjensvar på denne egne lengselen, men også som en journal over en reise som gjennom de siste drøyt ti årene har ført meg inn i landskap jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget da jeg var yngre. En slags veirapport, kan en kanskje si. Kanskje hadde jeg fattet noen klokere beslutninger om jeg hadde visst da det jeg vet nå? Kanskje jeg hadde blitt spart for en del smerte, og spart andre for smerte? Akkurat nå er det ikke dette som er det viktigste. Det viktigste er vissheten om at det aldri er for sent, og at veien til en «stillhetsforankring» ikke er så lang. At den er innen rekkevidde.

Siste fra bloggen

  • Snakkesalige Tomas Sjödin skriver om stillhet

    3 måneder siden
    «Jeg var et snakkesalig barn. Jeg er en snakkesalig voksen. Og det ser ikke ut til å endre seg. Den verste leken jeg visste da jeg var barn, var stilleleken.» Med dette som utgangspunkt har Tomas Sjödin skrevet en bok om stillhet. Vel hjemme etter en ensom reise gjennom USA, skildrer Sjödin oppdagelsen av en …

Følg nyhetsbrevet vårt

X