Handlekurv

Blogg

Klosterruinene på Hovedøya

I morgen feirer vi Kristi himmelfart. I boka Kirka og jeg. Ett år, 52 kirkebesøk  (2019), skjer ett av besøkene på nettopp Kristi Himmelfartsdag, i form av en høymesse under åpen himmel. Her er utdraget fra boka.

DA DE ENGELSKE CISTERCIENSERMUNKENE 18. MAI 1147 grunnla et kloster på Hovedøya, stod allerede kirka der. Den ble trolig bygd 20–30 år tidligere og var viet St. Edmund. Litt ironisk er det at ei kirke i et kloster, som etter hvert ble svært rik og mektig på ryggen til vikingenes etterkommere i Oslo, er dedikert til helgenen for østanglernes rike. Den fromme kongen som ble helgen etter å ha gitt sitt liv i kampen mot vikingenes herjinger og skattlegginger flere hundre år tidligere.

Klosteret ble etablert av abbed Phillipus og tolv munker. I beste House of Cards-stil var det på sitt mektigste rett før det falt for sitt eget politiske spill, støttet feil kongsemne og endte opp plyndret, brent og oppløst i 1532. Klosteret rådde over svært mange eiendommer. På det meste 443 i tallet. Dette inkluderte store gårder som Bygdøy, Ullern, Bogstad og Frogner. Etter fallet ble abbeden fengslet, og høvedsmann Mogens Gyldenstjerne satte klosteret i brann. Fra 1540 og fremover ble klosteret brukt som steinbrudd, og i dag finner du steiner derfra både på Akershus festning og på Det kongelige slott.

I dag er det også en Phillip på Hovedøya. Men han har ikke kommet for å etablere et kloster. Ikke ennå i alle fall. Han er derimot sammen med lille Vårin Nema dagens dåpsbarn. Jeg er nemlig på høymesse med nattverd og barnedåp i Klosterruinene. Vi feirer Kristi Himmelfartsdag, en av kirkas virkelig store merkedager. Dagen da Jesus ifølge Lukas steg opp over skyene og bosatte seg i himmelen ved Guds høyre hånd. Det er greit å være i ei kirke uten takhimling på en en sånn dag.

Det er Torshov og Lilleborg menighet som arrangerer denne gudstjenesten. Det er en årlig begivenhet, men det er ikke hvert år begivenheten er badet i solskinn og temperaturen tillater sommerkjoler. Men det gjør den i dag. Kalenderen viser kanskje bare 10. mai, og det er ikke lenge siden snøen måtte gi opp kampen og vi endelig fikk vår, men i dag har altså sommeren kommet allerede. Det er godt! Men da jeg går av bussen på Rådhuskaia og går mot øyabåtene, møter jeg virkeligheten hardt og brutalt. Jeg hadde jo lovet meg selv å aldri, aldri, aldri, aldri mer dra ut til øyene på disse fridagene i mai. En tre timers kø tilbake fra Langøyene en fordums himmelfartsdag kurerte meg fra slike sprell. Det kommer flere sommerdager, har jeg lovet å si til meg selv når lysten til øyfaring på maihelligdager melder seg. Køen i dag strekker seg fra bryggekanten og nesten til trikkeskinnene idet jeg ankommer. Det var den gudstjenesten, tenker jeg, dette rekker jeg aldri! Men så begynner køen å bevege seg, og da 2-båten kommer, er det jaggu min tur til å gå om bord. De har blitt effektive med årene, disse fergene, og jeg rekker gudstjenesten med god margin. Min selvpålagte regel om ingen øyfart på himmelfart skrotlegges derfor fra i år av.

Gudstjenesten ledes av Gaute Granlund og Signe Fyhn. «Taket er åpent, og hele skaperverket jubler, det er Kristi himmelfartsdag», åpner sistnevnte sin preken med. Jeg smiler. I dette kirkerommet er taket virkelig åpent. Vidåpent. Og når sola varmer oss opp gjennom det himlingsløse taket, så er det klart vi jubler. Det er sommer. Det er sommer, endelig er det sommer! Menigheten har med seg både tverrfløyte og trompet til denne gudstjenesten, men det er vanskelig å konkurrere med lyden av lykkelige småfugler og lekende barn. Det er virkelig en dag da skaperverket jubler, og jeg nyter lyden av jubelen. Lyden av sommer. Som jeg har lengtet etter den. Gjennom hele denne lange fimbulvinteren.

«Om ikke Jesus er synlig for oss, så er vi synlige for ham», fortsetter sogneprest Signe Fyhn der hun forsøker å konkurrere med sommeren om vår oppmerksomhet. Etter himmelfarten er ikke Jesus lenger begrenset til ett sted. Himmelen er ikke et sted. Himmelen er overalt hos oss. Jesus er hos oss. Korset er et symbol på død, men i dåpen blir det til et symbol på liv. Et usynlig merke vi alle bærer med oss. Kirka bruker synlige tegn på det som er usynlig, men vi tror ikke på tegnene. Vi tror på meningen bak. En tro på det bakenfor symbolene er en tro jeg som voksen kan forholde meg til, som jeg kan dele, men et sted inni meg bor det også et lite barn, og det barnet har med seg barndommens bilde av Jesus med jetmotor som tar av før han forsvinner bak skyene. Om Supermann kan fy, så bør også Jesus fly! Jeg er ikke helt klar til å la det bildet falle. Jetmotor-Jesus hadde vært hakket kulere enn all denne kjedelige, men for meg naturlige og forståelige, metafysikken.

«Himmelspretten» er en dag det kanskje er lett å latterliggjøre, eller som barnet i meg gjorde: drømme om å få bli med Jesus på jetmotorflygetur med innlagte piruetter, skikkelig fort, men jeg tror jeg endelig begynner å forstå hva det er kirka feirer denne dagen. Det finnes et sitat fra den gamle sufipoeten Jalal al-Din Rumi (1207-1273) som sier at din oppgave ikke er å finne kjærligheten, men å finne de barrierene inni deg selv som gjør at du ikke kjenner den. Slik jeg forstår Rumi så mener han at du lever i kjærligheten hele tiden, du bare kjenner den ikke fordi du har bygd opp barrierer som hindrer deg i å føle varmen fra den. Jeg tror det er dette kirka forsøker å formidle gjennom Kristi himmelfartsdag. Da Jesus «sluttet seg til Gud», ble han en del av alt som er rundt oss og i oss. En kjærlighets-strøm vi kan ta del i om vi er åpne for det.

«Hvordan kommer Jesus tilbake?» spør Signe Fyhn. Og besvarer spørsmålet med at det er her vi kommer inn i bildet. Vi må være Jesus sine hender og føtter på jorden. Vi må fullføre det arbeidet han påbegynte. Vi må kjempe mot fattigdom, mot maktmisbruk og leve i hans bilde. Han er med alle i hele verden. Hos hele den sårede menneskeheten. Han velsigner oss og ber oss om å bruke den makten han rår over: kjærlighetens makt.

På veien hjem blir jeg sittende og tenke over hvor vakre de er, disse idealene til kirka. Jeg tror på ønsket om å være en god kraft. Jeg ser en enorm endring i kirka, en åpenhet jeg ikke var forberedt på å finne, og etter hvert som tekstene mine skrives, den ene mer hyllende og entusiastisk enn den andre, har flere spurt meg om jeg har blitt mer kristen nå, blitt frelst og funnet Jesus. Mitt svar på det er at jeg er den jeg alltid har vært. Jeg tror på alt jeg alltid har trodd på. Men å møte kirka på denne måten er givende, lærerikt og spennende. Jeg koser meg med dette prosjektet, og kirka overrasker og imponerer meg. Det er mange fine folk og gode intensjoner i kirka, og her vil mange av mine venner trekke frem at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og det har de nok ofte hatt rett i, men hvor hadde vi vært uten gode intensjoner? Uten velvilje og ønske om – og forsøk
på – å være en god kraft i verden? Det er kanskje en utopisk kamp å skulle skape en bedre verden for alle, men det hindrer meg ikke fra å stille meg opp ved siden av de som forsøker å ta kampen, hver eneste dag. Kirka er en kraft som tar den kampen. Og de har trompeter! Jeg ante ikke at jeg liker trompeter så godt.

Kirka og jeg
Kjersti Opstad
249,-
ISBN
9788293368557

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste fra bloggen

  • Ulykkelig fred – bakom boka

    2 måneder siden
    Stortingsprest og sokneprest Sjur Isaksen fatter noe tilfeldig interesse for en banankasse med gamle brev til salgs gjennom et auksjonsfirma i Oslo. I kassen finner han mange hundre brev adressert til en annen prest våren 1946. Gjennom brevene sendt til Larviks sogneprest Kristian Ljostveit åpner det seg en historie om det norske rettsoppgjøret etter andre …

Følg nyhetsbrevet vårt

X